Diarra saken, del II: FIFAs midlertidige regelverk

I kjølvannet av EU-domstolens nylig avsagte dom i Diarra-saken, hvor det blant annet ble konkludert med at deler av FIFAs reglementet var i strid med EUs konkurranselovgivning og prinsippet om fri bevegelighet, har FIFA nå gjort midlertidig endringer i regelverket, Regulations on the Status and Transfer of Players («RSTP»), hvor formål er å være i samsvar med EUs regler.

Det midlertidige regelverk, som trådte i kraft 1 januar dette år, innebærer i hovedsak betydelige endringer i de økonomiske konsekvensene ved urettmessig terminering av arbeidskontrakten i relasjonen spiller/trener – klubb.  

Ved gjennomgang av det midlertidige regelverk registreres det at FIFA også har gjort noen mindre justeringer og tillegg i enkelte av bestemmelsene (uavhengig EU-domstolens avgjørelse). Dette er ikke ment å innebære noen endring i praksis, men er en stadfestelse av etablert praksis og gjeldende rett og berøres derfor ikke nærmere her.

De konkrete endringer i regelverket

FIFA RSTP, artikkel 17 redegjør for konsekvenser ved urettmessig terminering av arbeidskontrakt i relasjonen spiller – klubb og gjelder tilsvarende for trenere (nedfelt i FIFA RSTP, Annexe 2, artikkel 6, paragraf 2).

I artikkel 17, paragraf 1 fremgår de økonomiske konsekvenser ved slik urettmessig terminering. Paragrafen er underlagt betydelige endringer. Fra å liste opp en rekke kriterier som skulle vektlegges ved beregning av det økonomiske tap, uttrykker det reviderte regelverk at skadelidte skal kompenseres tilsvarende den positive kontraktsinteresse [1], hensyntatt den konkrete sak og lovgivning i det aktuelle land.

I praksis har nasjonal lovgivning (som var ett av flere kriterier i tidligere regelverk) spilt en svært beskjeden rolle i FIFAs avgjørelser. Som det fremgår i FIFAs egen kommentarutgave (2023 ed.) til angjeldende reglement,

«Of the thousands of decisions made regarding article 17 paragraph 1 over the years, almost none make any substantial reference to national law…”

Bakgrunnen for dette er som det videre uttrykkes i nevnte kommentarutgave:

“This overarching approach is to ensure equal treatment of all the parties involved in a dispute before international bodies charged with resolving disputes in football, regardless of the member associations or countries in which they operate […] This fundamental principle helps to ensure comprehensible, clearly traceable jurisprudence, which also serves to improve legal security and certainty. The diversity of national laws represents a potential obstacle to the legitimate aims of equal treatment and consistency.   

Den reviderte bestemmelse oppstiller ingen plikt til å vektlegge nasjonal lovgivning, men sett hen til EU-domstolens avgjørelse i Diarra-saken, samt den reviderte bestemmelses ordlyd, vil nok FIFAs voldgiftsdomstol i betydelig større grad vektlegge nettopp nasjonal lovgivning i sine fremtidige avgjørelser.

Videre har FIFA revidert artikkel 17, paragraf 2, som i praksis kan få fatale konsekvenser for spillere og som også klubber bør være særlig oppmerksomme på.  

I tidligere artikkel 17, paragraf 2 fremgikk at dersom spiller ble pålagt å betale erstatning som følge av urettmessig terminering av arbeidskontrakt, ville spiller og ny klubb (den klubb spiller signerte for i etterkant av kontraktsbruddet) bli solidarisk ansvarlig. Ny klubbs solidaransvar var uavhengig skyld og/eller innblanding/påvirkning i spillerens terminering av arbeidsforholdet med foregående klubb. Denne bestemmelse har, inntil nå, vært en betryggende faktor for spillere som har valgt å ensidig terminere sitt arbeidsforhold, da erstatningen en spiller kan bli idømt ofte vil være langt utover hva vedkommende spiller selv er i stand til å betale. Bestemmelsen har samtidig gitt foregående klubb (skadelidte) en ekstra garanti ved at de kunne gå på ny klubb for å få utbetalt idømt erstatning.

I revidert regelverk er dette endret. For at ny klubb skal kjennes solidarisk ansvarlig må det nå bevises at klubben var medvirkende til at spiller valgte å urettmessig terminere arbeidskontrakten med foregående klubb. Det er foregående klubb som har bevisbyrden for at ny klubb har medvirket til slikt kontraktsbrudd.

Regelendringen fremstår som rimelig og fornuftig, selv om tidligere bestemmelse hadde gode grunner for seg. Endringen vil, som pekt på, kunne få svært uheldige økonomiske følger for spillere og det blir særlig interessant å se hvordan denne konkrete endring vil slå ut i praksis.

FIFA RSTP artikkel 17, paragraf 4 omhandler sportslige konsekvenser for klubb ved urettmessig terminering av arbeidskontrakten i en såkalt beskyttet periode (første to eller tre år av kontraktsperioden, avhengig av spillerens alder).

Tidligere uttrykte bestemmelsen at ny klubb skulle ilegges sportslige sanksjoner, med mindre ny klubb kunne godtgjøre at de ikke medvirket i at spiller (urettmessig) terminerte arbeidskontrakten med foregående klubb. Nå er bevisbyrden snudd. Foregående klubb må bevise at ny klubb har medvirket til kontraktsbruddet for at sportslige sanksjoner skal ilegges. Dette i tråd med det over omtalte om solidaransvar. Sportslige sanksjon vil være forbud mot å registrere nye spillere i en nærmere definert periode (x antall overgangsvindu).

Til sist nevnes at FIFA har gjort det enklere å registrere spillere for ny klubb i saker hvor partene er i konflikt. Tidligere kunne foregående klubb, via sitt nasjonale forbund, motsette seg at spiller fikk signere for ny klubb dersom klubb mente at spiller hadde terminert arbeidskontrakten urettmessig. Den aktuelle registrering ville da bli behandlet av FIFA som i henhold til regelverket hadde myndighet til å autorisere spillers registrering for ny klubb, hvilket i praksis alltid ble gjort. Utfordringen har imidlertid vært at prosessen har tatt tid.

Ved FIFAs endrede regelverk har ikke lenger foregående klubb anledning til å motsette seg at spiller signerer for en ny klubb og prosessen skal være avsluttet innen 72 timer.

**

De her midlertidige endringer har og vil møte betydelig motstand og diskusjonene mellom interesseparter mot et endelig regelverk vil formodentlig ta tid. Samtidig fremstår flere av endringene som rimelig og fornuftig, selv om tilpasninger synes nødvendig.

Det vil uansett bli svært spennende å se hvordan FIFAs voldgiftsdomstol og CAS i neste instans, vil tolke det nye regelverk, som fort vil kunne skape presedens, da inntil et nytt endelig regelverk blir etablert.

[1] Med positiv kontraktsinteresse menes at skadelidte skal stilles økonomisk som om arbeidskontrakten ble oppfylt etter sitt innhold.