Diarra saken – En forventet omveltning i internasjonal fotball

I oktober d.å. avsa EU-domstolen en etterlengtet avgjørelse i den såkalte Diarra-saken. Her ble det konkludert med at enkelte av FIFAs bestemmelser er i strid med EUs konkurranselovgivning og prinsippet om fri bevegelighet. EU-domstolens beslutning tvinger nå FIFA til å revidere gjeldende reglement, hvilket vil kunne få stor betydning for fotballspillere og klubber ved kontraktsbrudd.

Noen har gått så langt å kalle dommen en ny Bosman-dom, hvilket totalt endret fotballens mekanismer for om lag 25 år siden. Tiden vil imidlertid vise hvilken betydning Diarra-saken vil få for internasjonal fotball. Dommen vil uansett innebære betydelig endringer fra dagens FIFA reglement.

Kort om saken:

Saken oppstod etter en konflikt mellom den tidligere franske profesjonelle fotballspilleren,

Lassana Diarra («Spilleren») og den russiske toppklubben, Lokomotiv Moskva («Klubben»), som hadde signerte en arbeidsavtale tilbake i 2013.

Ett år etter avtaleinngåelse, i 2014, valgte Klubben å ensidig terminere arbeidsavtalen som følge av angivelig kontraktsbrudd fra Spilleren, hvoretter Klubben fremsatte et krav om erstatning for FIFAs voldgiftsdomstol (DRC). Spilleren bestred kravet og anførte at Klubben ikke hadde betalt hans kontraktsfestede lønnsinntekt.

FIFA DRC konkluderte med at Spilleren hadde begått kontraktsbrudd, hvoretter Klubben ble tilkjent en erstatning pålydende 10,5 millioner EUR.

Etter at Klubben hadde ensidig terminert arbeidsforholdet, mottok Spilleren tilbud om ny jobb hos den belgiske klubben, Royal Charleroi. Tilbudet om jobb ble imidlertid gitt med forbehold om at:

i)               Spilleren ville bli registrert og bli gjort tilgjengelig for spill i alle internasjonale- og nasjonale turneringer og,

ii)             Royal Charleroi ikke måtte betale noen form for erstatning til Klubben.

Bakgrunnen for at Royal Charleroi fremsatte disse forbehold var FIFAs reglement, Regulations on the Status and Transfer of Players («RSTP»), som fastsetter globale og bindende regler for spillere og klubber. I relevante bestemmelser fremkommer:

Art. 17 (2): hvor spiller har terminert arbeidsforholdet med klubb uten berettiget årsak, vil spiller og hans nye klubb bli holdt solidarisk ansvarlig for betaling av erstatning til den klubb hvor kontrakten er urettmessig terminert. Beregning av erstatning skal skje basert på de kriterier som er opplistet i Art. 17 (1).

Art. 17 (4): ny klubb skal antas å (med)forårsaket kontraktsbruddet hvor de signerer spiller som har terminert sin forrige arbeidsavtale (med klubb) uten berettiget årsak. Hvor slikt kontraktsbrudd har skjedd i løpet av den såkalte beskyttede periode (to eller tre år fra kontraktsinngåelse, avhengig av spillers alder) skal sportslige sanksjoner (forbud mot å registrere nye spillere i et gitt antall overgangsvindu) ilegges ny klubb.

Art. 9 (1) og vedlegg 3: ved internasjonal overgang, skal fotballforbund i avgivende land (i dette tilfelle fotballforbundet i Russland) ikke utstede et såkalt ITC (International Transfer Certificate) til fotballforbund hvor ny klubb er tilknyttet/lokalisert (i dette tilfelle Belgia) dersom det foreligger en arbeidsrettslig tvist mellom spiller og gammel klubb. Et slikt ITC må utstedes før spiller blir spilleberettiget i det land (fotballforbund) ny klubb er tilknyttet/lokalisert.

Verken FIFA eller det belgiske fotballforbund kunne gi Royal Charleroi slike forespurte garantier, da dette var i strid med gjeldende reglement og følgelig mistet Spilleren muligheten til å signere for Royal Charleroi. Spilleren signerte senere (juli 2015) for en fransk klubb.

Spilleren som ønsket å signere for Royal Charleroi, valgte da å ta saken inn for den belgiske domstol, hvor han krevde erstatning fra FIFA og det belgiske fotballforbund som følge av at han ikke ble gitt anledning til å signere for Royal Charleroi. Spilleren anførte at ovennevnte bestemmelser i FIFA RSTP var i direkte motstrid med EU retten og hadde påført han et betydelig økonomisk tap.

Basert på Spillerens fremsatte søksmål, vendte den belgiske domstolen seg til EU-domstolen med spørsmål om hvorvidt bestemmelser i FIFAs regler («RSTP») er forenlig med EU-retten.

EU-domstolens vurdering og konklusjoner, i korte trekk:

• Overgangsreglene knyttet til konsekvenser ved kontraktsbrudd, herunder prinsipper for erstatningsberegning og sportslige sanksjoner, er i strid med prinsippet om fri bevegelighet, slik dette er nedfelt i TFEU (Treaty on the Functioning of the European Union) artikkel 45. I dette ligger at de over refererte bestemmelser i FIFA RSTP (artiklene 9, 17(2) og 17(4)) er i strid med EU-retten. Tilsvarende gjelder for deler av FIFA RSTP artikkel 17(1), som omhandler de elementer som skal tas med i vurderingen ved utmåling av erstatning.

• Gjeldende regler er medvirkende til at spillere er forhindret i å motta kontraktstilbud. Dette da klubber, som ved å signere en spiller som har terminert sin arbeidsavtale med (gammel) klubb, står overfor betydelig juridisk-, sportslig-, og økonomisk risiko og uforutsigbarhet. Eksisterende regler er således med å avskrekke dem fra å tilby spiller et kontraktstilbud og gjeldende FIFA-regler går lenger enn det som er nødvendig for å oppnå reglenes formål.

Foruten å være i strid med EU-retten er også dagens praksis omkring erstatningsberegning høyst uforutsigbar. Både da gjeldende reglement, med de der oppsatte beregningskriterier, i begrenset grad gir god veiledning og da praksis fra FIFAs voldgiftsdomstol (som ikke fult ut følger egne bestemmelser) ikke følges opp av CAS i deres behandling av slike saker. Praksis fra CAS viser også en sprikende praksis hva gjelder erstatningsberegning. Dette fremkommer også delvis i EU-domstolens avgjørelse.

• I forlengelsen av dette er regelen som bestemmer at ny klubb (automatisk) vil bli solidarisk ansvarlig med spiller for erstatning, samt regelen som ilegger ny klubb sportslige sanksjoner, problematisk og uforholdsmessig. Dette særlig hvor en ikke vurderer hvorvidt ny klubb har hatt noen innvirkning på spillerens valg om å ensidig terminere arbeidsavtale med (foregående) klubb.

• De kriterier som er nedfelt i FIFA RSTP art. 17(1) for å fastslå erstatningssummens størrelse ved urettmessig kontraktsbrudd, er uklar, vag og inneholder elementer som er irrelevant. EU-domstolen har bl.a. fastslått at spillers lønn i ny klubb er irrelevant for erstatningsberegningen. Nettopp denne faktor har inntil nå vært avgjørende for FIFA DRC ved erstatningsutmåling.

• FIFAs bestemmelse som forbyr fotballforbund å utstede ITC i tilfeller hvor spiller og klubb er involvert i en arbeidsrettslig konflikt, tilsidesetter åpenbart proporsjonalitetsprinsippet, særlig da det ikke skal foretas en konkret vurdering av omstendighetene i den aktuelle sak.

• De aktuelle bestemmelser i FIFA RSTP er heller ikke forenlig med TFEU artikkel 101, som knytter seg til begrensninger på fri konkurranse.

Oppsummert konkluderer altså EU-domstolen med at enkelte av bestemmelsen i FIFA RSTP er uforenelig både med bevegelsesfriheten, nedfelt i TFEU art. 45 og med EUs konkurranselovgivning.

Hva nå?

Med EU-domstolens beslutning i Diarra-saken, har FIFA allerede meddelt at de vil igangsette dialog med de ulike interessepartnerne i fotball. Dette med det formål å revidere gjeldende reglement slik at det er i samsvar med EU-retten. Det er særlig FIFA RSTP artikkel 17 (konsekvenser ved urettmessig terminering av arbeidsavtale) som skal gjennomgås og endres.

Den aktuelle bestemmelse (Art 17, FIFA RSTP) har vært stående siden 2001 og den nå fremtvungne endring, vil få betydelige konsekvenser for tiden fremover. Hvordan dette vil slå ut for hhv spillere og klubber er uvisst, men en mer forutsigbar bestemmelse vil formodentlig bli etablert, hvilket igjen kan medføre spekulasjoner og betydelige økonomiske endringer. Da det haster med en avklaring, er det forventet at FIFA vil gjøre sitt ytterste for å prioritere denne prosessen og kanskje har vi svar allerede i 2025.

Gitt de dramatiske konsekvenser (økonomisk og sportslig) som kan følge av en urettmessig terminering av arbeidskontrakt i forholdet mellom spiller og klubb, bør den part som vurderer å ensidig terminere et slikt arbeidsforhold sterkt vurdere å søke juridisk råd før slik beslutning tas.