Fotballspillers rettsstilling ved krigshandlinger

Med Russlands invasjon av Ukraina, har ulike aktører iverksatt en rekke sanksjoner mot Russland i håp om å legge press på russerne. Så langt har dette dessverre vært uten ønsket resultat. I sportsverdenen, som kan oppleves svært lite viktig i en slik tid, har bl.a. FIFA og UEFA utestengt Russland fra deres respektive konkurranser. Det innebærer at Russland ikke blir å finne i VM i Qatar og at russiske klubblag ikke får delta i Europacup, inntil videre.


Ukrainas Premier League (øverste nivå fotball) ble suspendert på ubestemt tid som følge av Russlands invasjon, mens i Russland har man så langt ikke sett noen grunn til å suspendere den nasjonale ligaen. Her fortsetter den profesjonelle fotballen å rulle som om ingenting har hendt. Spillere i de to land lever i uvisse og mange lever i frykt for egen sikkerhet. Spillere i Ukraina er blitt gitt tillatelse til å forlate landet og komme seg i sikkerhet, men hvordan er situasjonen for spillere i Russland, hvor ligaen fortsetter å gå sin vante gang?



Hvilke muligheter har spillerne til å terminere sine arbeidsavtaler som følge av de pågående krigshandlinger? Kan spillere av hensyn til egen sikkerhet velge å forlate landet og ved det sine kontraktsfestede forpliktelser, dersom klubb ikke samtykker til dette?


FIFA, det øverste styringsorganet i verdensfotballen, har nedfelt globale og bindende regler for deltakere i profesjonell fotball gjennom reglementet, Regulations on the Status and Transfer of Players («RSTP»). I RSTP artikkel 14 heter det at en kontraktspart (spiller eller klubb) kan terminere avtalen dersom det foreligger «just cause». Hva som skal defineres som just cause vil bero på den konkrete sak, men hvor man kan finne veiledning i tidligere praksis fra hhv. FIFA DRC[1] og CAS[2].


Videre fremgår det i FIFA RSTP artikkel 27 at forhold som ellers ikke er omtalt i FIFAs eget reglement (RSTP) og tilfeller av force majeure[3] skal bli avgjort av et FIFA Council. Denne bestemmelsen gir en ekstra sikkerhetsventil for uforutsette hendelser som eksempelvis krig kan utgjøre, men hvor man fremfor å ensidig bryte kontrakten, ber FIFA om en bindende uttalelse.

Selv om RSTP artikkel 27 legger opp til at saker som omhandler force majeure kan avgjøres av et eget FIFA råd, kan force majeure også påberopes som grunnlag for å ensidig terminere sin arbeidsavtale som just cause, i medhold av RTSP artikkel 14.


Hvor en spiller bryter sin kontrakt uten just cause, vil spiller (og vedkommende sin nye klubb) bli erstatningsansvarlig. Erstatningen vil da ta utgangspunkt i gjenstående kontraktstid, ev. markedsverdi av spiller m.m. Det kan følgelig kunne få store økonomiske konsekvenser dersom spiller ensidig bryter sin kontrakt, uten å ha juridisk grunnlag for dette.


Spørsmålet om force majeure og bruken av FIFA RSTP artikkel 27, kom opp for FIFA Rådet for første gang i forbindelse med Covid-pandemien som satt verdensfotballen ut av spill våren 2020. FIFA Rådet konkluderte den gang, i april 2020, med at Covid-19 som bl.a. medførte utsettelser og avlysninger av ligaer var et tilfelle av force majeure.


Både spillere og klubber har ved en rekke anledninger anført force majeure som just cause i saker for FIFA DRC og CAS og ved det hevdet seg fritatt sine kontraktsforpliktelser grunnet forhold utenfor deres kontroll. Idrettens domstoler har imidlertid utvist stor tilbakeholdenhet med å akseptere dette som «unnskyldningsgrunn», da en terminering av kontrakt skal være siste mulige utvei.


I to avgjørelser fra FIFA DRC fra hhv 2016 og 2017, avviste voldgiftsdomstolen at det var grunnlag for å ensidig terminere arbeidsavtalen med begrunnelse i politisk usikkerhet i de land hvor deres respektive klubber var lokalisert. FIFA DRC konkluderte med at spillerne burde gjort mer for å finne en løsning i samråd med sine respektive klubber og at de ikke hadde bevist at det var umulig å fullføre sine respektive kontrakter. At spillerne opplevde usikkerhet, ble ikke tillagt avgjørende vekt.


CAS har behandlet flere saker som har omhandlet anførsler om force majeure. Det sentrale for CAS har vært om hendelsen, objektivt sett, har vært utenfor den forpliktende sin kontroll, har vært uforutsigbar, umulig å forhindre, samt om det har vært umulig for den forpliktende part å opprettholde kontraktsforpliktelsen.


Ved gjennomgang av CAS praksis, synes force majeure å ha bli godkjent kun ved ett sammenlignbart tilfelle (CAS 2014/A/3463 & 3464). Her behandlet CAS en sak mellom en spansk trener og en klubb i Egypt, hvor CAS, i likhet med FIFA, kom til at treneren hadde terminert avtalen med just cause og at han derfor hadde rett på erstatning fra klubben.


Hovedspørsmålet for CAS var imidlertid om erstatning for kontraktsbrudd skulle avkortes grunnet senere inntrådt force majeure. Sesongen i Egypt hadde blitt kansellert grunnet utbrudd av borgerkrig. CAS kom til at denne hendelsen var å betrakte som force majeure da det objektivt sett var forhold utenfor klubbens kontroll og påvirkning, forhold som var umulig å forutse på tidspunktet for avtaleinngåelse og som klubben umulig kunne forhindre. Følgelig kunne ikke klubben være ansvarlig for sine kontraktsforpliktelser fra og med borgerkrigens oppstart og erstatningen ble redusert i tråd med dette.


Kort oppsummert mente CAS at det på bakgrunn av borgerkrig var umulig for klubben å oppfylle sine videre kontraktsforpliktelser og ansvar kunne derfor ikke legges på klubb fra inntreden av force majeure.



Hvilken overføringsverdi har dette for spillere i Ukraina og Russland?


Ukraina


Ettersom Ukrainas Premier League er suspendert som følge av Russlands invasjon og det samtidig er stor fare for liv, vil en spiller i Ukraina kunne anføre force majeure som grunnlag for å terminere avtalen med just cause. Spiller og klubb befinner seg her i en situasjon hvor det er forhold utenfor deres kontroll som umuliggjør videre oppfyllelse av kontraktsforpliktelsene for en ubestemt periode.


At Ukrainske klubber nå, med rette, har tillat spillere å forlate landet på ubestemt tid, kan imidlertid gjøre kontraktssituasjonen noe uklar for spillerne. Dette da de forventes tilbake til Ukraina når forholdene i landet tillater dette. En spiller kan vanskelig gå i usikkerhet i lang tid, uten mulighet til å spille organisert fotball, uten inntekt og med den usikkerhet en eventuell tilbakekomst til Ukraina vil kunne innebære.


Det at spiller er fritatt sin arbeidsplikt for en midlertidig periode, mener jeg ikke er til hinder for at spiller kan terminere sin avtale med grunnlag i force majeure, så lenge det er uklart hvor lenge vedkommende vil stå uten arbeid og vedkommende må gis mulighet til å utøve sitt yrke.


Russland


Den russiske ligaen gjennomføres «som normalt» og kontraktspartene (spiller – klubb) har ved det mulighet til å utføre sine kontraktsmessige forpliktelser. Situasjonen skiller seg derfor vesentlig fra situasjonen i Ukraina i skrivende stund.


En rekke spillere vil imidlertid føle seg utrygge som følge av de pågående krigshandlinger og/eller ikke lenger ønsker å spille i Russland av personlige eller etiske grunner. Videre har en rekke land anmodet sine innbyggere om å returnere til sine respektive land, hvilket legger et ytterligere press på spillerne.


Hvorvidt de her samlede forhold gir grunnlag for å ensidig terminere arbeidsavtalen, vil måtte bero på den konkrete sak. FIFA DRC og CAS har som nevnt utvist tilbakeholdenhet med å benytte force majeure som oppsigelsesgrunn og det kan innebære en risiko å ensidig terminere avtalen. Samtidig er det ikke vanskelig å forstå hvor krevende situasjonen er for disse spillerne, og at liv og helse må gå først. Forhold som høyst sannsynlig vil bli tillagt betydelig vekt, både i spørsmålet om just cause og ev. i et spørsmål om erstatningsansvar.


Det beste for spillere i Russland vil for alle tilfelle være å finne en minnelig løsning med sin klubb, så fremt det er mulig. Ved fare for liv, må de naturligvis forlate landet, med eller uten klubbens velsignelse.


Tilsvarende vil gjelde ved midlertid opphør av arbeidsforholdet, hvor spiller bør søke å komme til enighet med klubb for å unngå den usikkerhet det vil innebære å dra uten samtykke fra sin arbeidsgiver.



Politisk prosess


Det er en pågående politisk prosess og forhåpentligvis vil FIFAs Råd, i medhold av RSTP artikkel 27, gi en avklaring for de berørte spillere og klubber. Så får vi håpe at så skjer uten at det medfører ytterligere konflikter. De har vi nok av.


[1] FIFA Dispute Resolution Chamber, FIFAs egen voldgiftsdomstol, som bl.a. er kompetent i alle internasjonal konflikter mellom spillere og klubber. [2] Court of Arbitration for Sport, idrettens øverste domstol og ankedomstol til FIFA DRC. [3] Force majeure beskriver særlige omstendigheter som ikke er under menneskelig kontroll og som det derfor på forhånd er klart at mennesker ikke kan avverge. Til eks. på ekstraordinære hendelser utenfor en parts kontroll kan nevnes krig, opprør, naturkatastrofer, streik og ran. Hendelsen må ligge utenfor den forpliktedes kontroll. Det er videre et krav at den som rammes av force majeure-hendelsen, ikke kunne forutse hendelsen da han/hun inngikk kontrakten og heller ikke med rimelighet kunne ha unngått eller overvunnet hindringen og dens konsekvenser (hentet fra Lovdata.no).