FIFAs nye regelverk for nasjonale voldgiftsdomstoler, National Dispute Resolution Chambers (NDRC)

FIFA har gjennom sitt reglement, Regulations on the Status and Transfer of Players (”RSTP”), etablert et globalt og bindende reglement som alle aktører innen fotballen må innordne seg og hvor nasjonale fotballforbund er pålagt å inkludere store deler av dette reglement i sitt nasjonale regelverk.

I FIFA RSTP og dens art. 22 fremgår blant annet at FIFA er kompetent til å behandle internasjonale arbeidstvister[1] mellom klubber og spillere/trenere, uten at dette avskjærer partenes rett til å kunne reise sivil sak nasjonalt.

Det heter videre i ovennevnte bestemmelse at selv om FIFA anses kompetent, har partene anledning til å bringe en tvist innfor den nasjonale voldgiftsdomstol (National Dispute Resolution Chamber («NDRC»)). Dette forutsetter imidlertid at partene uttrykkelig er kommet til enighet om dette og at NDRC, etablert under det nasjonale fotballforbundet, oppfyller kravet til uavhengighet, rettferdig rettergang og respekterer prinsippet om lik representasjon av spillere og klubber.

FIFAs rettspraksis viser at FIFA kun i begrenset grad har anerkjent enkelte lands NDRC sin kompetanse under henvisning til at den ikke oppfyller de krav som nevnt over. Dette har resultert i at et betydelig antall saker som kunne vært behandlet nasjonalt, blir behandlet i FIFAs voldgiftsdomstol.

De nedfelte prinsipper om nasjonale voldgiftsdomstolers kompetanse har stått uendret siden 2005. Med formål om å skape større klarhet og nødvendig rettssikkerhet knyttet til konfliktløsning har FIFA, med virkning fra februar 2024, gjort endringer i FIFA RSTP, samt etablert et eget regelverk knyttet til nasjonale voldgiftsdomstoler (National Dispute Resolution Chamber Recognition Principles). Sistnevnte regelverk nedfeller prinsipper og krav som må oppfylles av nasjonalt fotballforbund for at deres voldgiftsdomstol skal anerkjennes av FIFA.

I FIFAs nye regelverk for NDRC (National Dispute Resolution Chamber Recognition Principles) er de overordnede prinsipper om uavhengighet, rettferdig rettergang og lik representasjon på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden videreført, men hvor det er oppstilt detaljerte krav til sammensetning av voldgiftsdommere i den enkelte NDRC, samt en rekke prosedyrekrav.

I Norges Fotballforbund (NFF) sitt regelverk knyttet til voldgift, inntatt i kapittel 13 i NFFs lov, er mange av disse prinsipper hensyntatt, men hvor FIFAs nye reglement gir en mer detaljert beskrivelse av de krav og prosedyrer som må følges. Det er videre flere forhold i FIFAs reglement som ikke synes å være regulert nasjonalt, eller hvor det antagelig kan hevdes at det foreligger uoverensstemmelser.

Det fremgår av revidert FIFA RSTP at fra og med 1 januar 2025 må en nasjonal voldgift være forhånds-anerkjent av FIFA for at den skal anses kompetent til å behandle en internasjonal tvist. Nasjonale fotballforbund som har en etablert voldgiftsdomstol, må derfor søke FIFA om å få denne anerkjent innen 1 juni 2024.

Det blir da interessant å se hvorvidt NFFs voldgiftsdomstol blir anerkjent av FIFA, eller om NFF må gjøre endringer i egen praksis og lov for å være i samsvar med FIFAs nye regler.

De nye vedtatte endringer fra FIFA vil innebære en større harmoni mellom rettsbehandling i FIFA og nasjonal voldgift, hvilket åpenbart er positivt. FIFAs nye regelverk vil videre kunne bidra til at et betydelig større antall tvister for fremtiden vil behandles nasjonalt, fremfor hos FIFA.

Som oppnevnt voldgiftsdommer i NFF, blir det svært interessant å se hvordan de her vedtatte endringer fra FIFA påvirker NFFs voldgiftsordning, samt sakstilførselen nasjonalt.

[1] Med internasjonal arbeidstvist menes at partene (klubb – spiller/trener) har forskjellig nasjonalitet. Eks. norsk statsborger i utlandet, eller utenlandsk statsborger som spiller i Norge.