Yrkesskadeforsikring i idretten – Et høyst begrenset vern

Klubber som arbeidsgivere er pålagt å tegne yrkesskadeforsikring for alle sine ansatte. Hvert år betales det inn relativt store forsikringspremier til et produkt som i utgangspunktet skal sikre de ansatte økonomisk dersom de påføres skade eller sykdom i arbeid, men som i realiteten gir et svært begrenset vern – slik praksis har utviklet seg.

Vi behandler hvert år en rekke yrkesskadesaker for profesjonelle idrettsutøvere som er blitt påført mindre eller mer alvorlige skader som kan påføre dem økonomiske tap.

Gjennomgående for disse sakene er at forsikringsselskap og NAV er svært tilbakeholden med å anerkjenne påførte idrettsskader som yrkesskade. Dette med den konsekvens at utøverne risikerer å ikke få dekning for påført økonomisk tap og arbeidsgivere opplever at de "kaster bort penger" på et produkt som, etter vårt syn, ikke fungerer etter sitt fulle formål.

Heldigvis kommer de aller fleste utøvere tilbake i sin idrett uten å lide noe økonomisk tap, men unntaksvis må dessverre utøvere avslutte sine karrierer som følge av påført skade og de kan da lide store økonomiske tap.

Så hvorfor gir forsikringsselskap og NAV gjennomgående avslag på idrettsutøveres søknad om yrkesskadedekning?

Utgangspunktet etter loven er at yrkesskadeforsikringen skal dekke en arbeidsulykke. En arbeidsulykke defineres som en "plutselig eller uventet ytre hending" som arbeidstaker har vært utsatt for i arbeid på arbeidssted i arbeidstid, eller en hendelse som har medført "en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid".

Hva som skal anses som en "plutselig" og "uventet" ytre hendelse skal altså ta utgangspunkt i det yrket man representerer. Dette innebærer en relativisering av arbeidsulykkebegrepet, hvor det bl.a. er uttalt at for de yrkesgrupper som er særlig risikoutsatt, aksepterer arbeidstakerne en viss grad av egenrisiko ved utøvelsen av yrket.

For idrettsutøvere, som utsettes for til dels stor fysisk påkjenning i utførelsen av sitt yrke, skal det derfor mer til enn for en "vanlig" arbeidstaker og det må foreligge en hendelse som går utover det normale for at en skade skal anerkjennes som en yrkesskade. Slik må det også være.

I 2006 kom det en høyesterettsdom (Rt.2006 s. 1642) som ga en fotballspiller medhold i at en takling bakfra var å definere som en yrkesskade. Dommen har gitt en, i utgangspunktet, god veiledning på hvor terskelen skal ligge for når en skade skal anses å være en yrkesskade. Dommen gir også veiledning i relasjon til yrkesskadesaker utenfor idretten og er blitt henvist til i en rekke ulike sammenhenger, særlig hvor det er tale om yrkesgrupper som er mer risikoutsatt.

Grunnen til at jeg skriver "i utgangspunktet god veiledning" er at dersom man leser dommen premiss for premiss gir den god veiledning. Forsikringsselskap og NAV velger imidlertid i sak etter sak å trekke ut ett enkelt premiss fra den aktuelle dom, premiss 36, som viser til den egenrisiko en idrettsutøver har akseptert. I dommens premiss 36 heter det at; "den ordinære utførelse av arbeidet, herunder sammenstøt med motspillere, vil selv om de fører til skade, normalt ikke kunne anses som yrkesskade".

Følgelig konkluderer forsikringsselskap/NAV med at "alle" påførte skader på idrettsbanen er en del av den ordinære utførelse av arbeid og derav innenfor den egenrisiko man har akseptert som idrettsutøver. Påfallende ofte får man dessverre inntrykk av at forsikringsselskap/NAV ikke i tilstrekkelig grad vurderer den konkrete skadehendelse, men hviler seg på det faktum at skaden er skjedd i forbindelse med idrettsutøvelse, som i seg selv innebærer en stor risiko for skader.

Slik dette praktiseres i dag velger forsikringsselskap og NAV å hoppe rolig bukk over det Høyesterett uttaler forut og i etterkant av premiss 36, som er av avgjørende betydning for den vurdering de er pliktig å foreta. I dommens premiss 35 og 37 fremgår eksempelvis at for yrkesgrupper som er særlig risikoutsatt er det ikke grunn til å stille store krav til avvik fra det normale. Følgelig plikter man å vurdere om den konkrete skadehendelse må anses å være normalt i det aktuelle yrket.

Når NAV eksempelvis hevder at å få en ishockeykølle fra medspiller med stor kraft inn i ansiktet er normalt og innenfor den egenrisiko man har akseptert, kan man slå fast at det er tilnærmet umulig å få godkjent en skade som yrkesskade uten å iverksette prosess.

Slik NAV/forsikringsselskap anvender Rt. 2006 s. 1642, og herunder vurderer skadebegrepet i folketrygdloven oppleves dette som en unngåelse av gjeldende rett og i strid med det Høyesterett la opp til i den aktuelle dom.

Mistanken om at NAV/Forsikringsselskap i begrenset grad går inn og vurderer den konkrete skadehendelse i hvert enkelt tilfelle, forsterkes når avslag på to vidt forskjellige skadehendelser er gitt en identisk begrunnelse.

Selv om NAV/forsikringsselskap gjennomgående gir avslag på søknad om yrkesskadeforsikring, blir en del av disse sakene omgjort etter at de påklages. Det krever imidlertid at man har relativt god kjennskap til det aktuelle regelverk, noe utøverne naturligvis selv ikke har. Konsekvensen er at en rekke skadesaker som opplagt burde vært godkjent som yrkesskade, dessverre blir avvist på et, etter vårt klare syn, feilaktig grunnlag.

Kanskje det er på tide at NAV og forsikringsselskap får en ny tilnærming til risikoutsatte yrkesgrupper? Selv om man er innforstått med at yrkesskadeforsikringsloven og folketrygdloven ikke er utarbeidet med henblikk på disse yrkesgrupper, trenger også de et vern og en trygghet om at de vil bli ivaretatt økonomisk dersom de skulle bli utsatt for en skade som går utover det de må kunne forvente som profesjonelle idrettsutøvere.