Reisetid - arbeidstid eller arbeidsfri?

Det er et grunnleggende prinsipp i arbeidsmiljøloven at arbeidstid regnes som den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Dersom arbeidstakeren ikke står til disposisjon for arbeidsgiveren, skal tiden regnes som arbeidsfri. Et noe uavklart spørsmål som fra tid til annen har dukket opp er hvordan reisetid skal beregnes – arbeidstid eller arbeidsfri?

Høyesterett ba nylig EFTA-domstolen om en såkalt rådgivende uttalelse i forbindelse med en kommende sak for Høyesterett. En rådgivende uttalelse er ikke bindende for retten, men legges ofte til grunn. Det er derfor grunn til å tro at uttalelsen fra EFTA-domstolen til Høyesterett av 27. november 2017 kan få innvirkning på hvordan reisetid skal beregnes på norske arbeidsplasser.

Den konkrete saken gjaldt en politimann. Politimannen hadde fast arbeidssted, men arbeidet av og til utenfor dette faste arbeidsstedet. Spørsmålet er om reisetiden fra hjemmet til de øvrige arbeidsstedene er arbeidstid eller arbeidsfri. Politimannen var under reisen forpliktet til å følge arbeidsgivers instruksjoner, og arbeidsgiveren sto fritt til å endre eller avlyse det planlagte oppdraget. Videre reiste politimannen i uniform, bar våpen og hadde tilgang til politiets sambandssystem.

For at tiden skal være arbeidstid oppstiller EFTA-domstolen tre vilkår. Arbeidstakeren må 1) utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter, 2) arbeidstakeren må stå til arbeidsgivers disposisjon, og 3) arbeidstakeren må være i eller på arbeid.

Normal reisevei til det faste arbeidsstedet vil ut i fra de ovennevnte vilkårene normalt ikke være å anse som reisetid. Dette fordi arbeidstakeren da som regel ikke utfører arbeidsoppgaver, ikke står til arbeidsgivers disposisjon og ikke er i/på arbeid.

I de tilfellene hvor arbeidstakeren i forbindelse med arbeidet reiser til et annet sted enn der det normalt arbeides, kommer spørsmålet på spissen. Hva med fotballspilleren som reiser med fly til bortekamp, den kommunalt ansatte som skal på møte i Oslo eller konsulenten som i steden for å reise fra kontoret reiser direkte til kunden hjemmefra? Og hva med politimannen i eksempelet ovenfor?

I saken nevnt ovenfor konkluderte EFTA-domstolen med at vilkårene var oppfylt og at politimannens reisetid dermed skulle anses som arbeidstid.

EFTA-domstolen foretok en konkret vurdering, hvilket må gjøres i hvert enkelt tilfelle, men det er grunn til å tro at en fotballspiller som eksempelvis reiser fra Trondheim til Tromsø for å spille bortekamp bør vurderes på samme måte.

Hvorvidt Høyesterett kommer til samme resultat som EFTA-domstolen vil bero på en konkret vurdering, men det er å forvente at Høyesterett sin avgjørelse i saken vil trekke opp hovedlinjene i hvilken vurdering som skal gjøres etter norsk rett.

Vi i Advokatfirmaet Monsen AS vil komme tilbake med en nærmere oppsummering når Høyesterett sin avgjørelse foreligger.