Trenings- og utd.kompensasjon; Fra amatør til profesjonell spiller

Advokatfirmaet Monsen ble engasjert for å utarbeide en juridisk betenkning knyttet til reglene om trenings- og utdanningskompensasjon i fotball. Mer spesifikt, i hvilken grad det utløses et krav på kompensasjon på trening og utdanning dersom en amatørspiller signerer en profesjonell kontrakt med annen klubb.


I samråd med oppdragsgiver legges betenkninger ut her, med enkelte mindre tilpasninger.


Da reglene knyttet til trenings- og utdanningskompensasjon er til dels omfattende avgrenses betenkningen mot situasjon hvor spiller har profesjonell status og opprettholder denne status ved overgang til ny klubb. Betenkningen avgrenses videre mot situasjon hvor spillers nye klubb kan bevise at spiller har avsluttet sin utdannelse som fotballspiller før han er 21 år, en regel som, basert på FIFA DRC- og CAS praksis, kun helt unntaksvis kommer til anvendelse. Videre vil man ikke gå inn å vurdere prosessuelle regler i forbindelse med utbetaling og beregning av trenings- og utdanningskompensasjon.


NFFs overgangsreglement kapittel 5, samt vedlegg, som regulerer retten på trenings- og utdanningskompensasjon bygger på FIFA Regulations on the Status and Transfer of Players («RSTP») artikkel 20 og vedlegg 4, men hvor det er gjort enkelte nasjonale tilpasninger. Det er naturlig å ta utgangspunkt i FIFA sitt reglement i denne betenkningen, men hvor det gjøres henvisning til nasjonale bestemmelser.


Kort om bakgrunn for trenings- og utdanningskompensasjon


Reglene knyttet til trenings- og utdanningskompensasjon kom i kjølvannet av EU domstolens avgjørelse i Bosman-dommen i 1995, hvor det ble fastslått at profesjonelle fotballspillere har rett til å fritt signere for ny klubb når kontrakten deres har utløpt, uten at nåværende klubb kan kreve noen form for kompensasjon. FIFAs «motsvar» til denne avgjørelsen og med formål å gi klubbene incentiv til å investere i yngre spilleres utvikling og utdanning, var å innføre trenings- og utdanningskompensasjon, samt rett til solidaritetsmidler. Ved denne ordningen får klubber «refundert» noe av den investering og det arbeid de legger ned i spillerutvikling, dersom de evner å få frem yngre spillere som signerer profesjonell kontrakt med annen klubb.

Utgangspunkt og hovedregel


Det følger av FIFA RSTP art. 20 at; «Training compensation shall be paid to a player´s training club(s) (1) when a player is registered for the first time as a professional», hvoretter det henvises til RSTP vedlegg 4 for de nærmere regler knyttet til trenings- og utdanningskompensasjon.


At trenings- og utdanningskompensasjon skal betales første gang spiller signerer en profesjonell kontrakt gjentas i RSTP vedlegg 4, art. 2.1 og en likelydende bestemmelse finner vi i NFFs overgangsreglement § 14b).


Videre følger det av RSTP vedlegg 4, art 2. at en spillers trening og utdanning foregår mellom 12 og 21 års alder, med mindre denne beviselig ble avsluttet før spilleren fylte 21 år (hvilket ikke berøres nærmere her). Kompensasjon skal utbetales for spillere opp til 23 års alder, men beregning avsluttes ved 21 års alder. Tilsvarende bestemmelse finner vi i NFFs overgangsreglement § 14a).


Den klare hovedregel er således at trenings- og utdanningskompensasjon skal betales av ny klubb første gang spiller signerer en profesjonell kontrakt. Med profesjonell kontrakt menes at spilleren mottar mer i lønn/honorar, enn de utgifter vedkommende påføres ved å utøve sin fotballaktivitet, jf. FIFA RSTP artikkel 2.2.


Unntak fra retten til å kreve trenings- og utdanningskompensasjon


FIFA RSTP oppstiller fire unntak fra denne hovedregelen.


Klubb har ikke, ihht FIFA RSTP *[1], krav på trenings- og utdanningskompensasjon dersom;

i) Klubb har terminert spillerens kontrakt uten berettiget årsak (just cause).

ii) Spiller signerer for en klubb i kategori 4, hvilket i norsk fotball vil si 3.divisjon eller lavere.*[2]

iii) Spiller opprettholder status som amatør ved overgang.

iv) Klubb ikke har tilbudt spilleren en ny kontrakt, med mindre klubben kan godtgjøre at de allikevel skal være berettiget slik trenings- og utdanningskompensasjon.


Det er sistnevnte unntaksbestemmelse, som vi finner i FIFA RSTP vedlegg 4, art 6.3 og som kun gjelder innad i EU/EØS, som det vil bli fokusert på her. En tilsvarende bestemmelse er inntatt i NFFs overgangsreglement § 15b). Ordlyden FIFA RSTP vedlegg 4, art. 6.3 lyder;


«If the former club does not offer the player a contract, no training compensation is payable unless the former club can justify that it is entitled to such compensation. The former club must offer the player a contract in writing via registered post at least 60 days before the expiry of his current contract, subject to the temporary exception below. Such an offer shall furthermore be at least of an equivalent value to the current contract. This provision is without prejudice to the right to training compensation of the player’s previous club(s)».


For å ha retten til trenings- og utdanningskompensasjon i behold plikter klubb i henhold til denne bestemmelsen å enten tilby spilleren en ny kontrakt under nærmere bestemte vilkår, eller på annen måte legitimere at klubb er berettiget kompensasjon.


For at en spiller skal sies å ha mottatt et kontraktsforslag i tråd med intensjonen i nevnte bestemmelse må det stilles visse minstekrav til innholdet i et slikt tilbud. Dette for at spilleren, basert på tilbudet, rent faktisk skal kunne ta stilling til om hvorvidt tilbudet aksepteres eller ikke. Som det følger av ordlyden må tilbudet være minst av samme verdi som utgående kontrakt, hvilket innebærer at (økonomiske) betingelser må fremkomme. I tillegg bør avtalevarighet og andre vesentlige elementer inngå i kontraktstilbudet for at man skal kunne anses å ha gitt et kontraktstilbud i tråd med ovennevnte bestemmelse.


Videre er det gitt klare anvisninger på når og hvordan et slikt tilbud må fremsettes, hvor tilbydende klubb har bevisbyrden for at vilkåret er oppfylt.


Ordlyden i FIFA RSTP vedlegg 4, art. 6.3 presiserer ikke om kontrakt som tilbys må være profesjonell, eller om det også kan tilbys amatørkontrakt. Det pekes her kun på at ny kontrakt som tilbys må være av minst samme verdi som den foregående kontrakt spiller hadde med klubb. I kommentarutgaven til 2006 utgaven av FIFA RSTP fremkommer det imidlertid at klubb må tilby spilleren en profesjonell kontrakt for å være berettiget kompensasjon.


En tilsvarende tilnærming, som presisert i kommentarutgaven, synes å ha vært lagt til grunn av NFF. I NFFs overgangsreglement § 15b) uttrykkes at kontraktstilbudet må være «på tilnærmet samme lønnsnivå». NFF gir ved lønnsbenevnelsen uttrykk for at den aktuelle bestemmelse kun knyttes til profesjonell kontrakt.


En slik forståelse som det legges opp til her kan imidlertid ha noen åpenbare og uheldige konsekvenser, da en rekke klubber ikke vil være i en posisjon hvor de kan tilby spillere profesjonell kontrakt. Dette vil typisk være en amatørklubb uten ansatte.


Vedlegg 4, art. 6.3 oppstiller også et alternativ til å tilby spilleren kontrakt. Det fremgår i bestemmelsens første setning at hvor klubb ikke tilbyr spilleren kontrakt er klubben ikke berettiget kompensasjon «unless the former club can justify that it is entitled to such compensation”.


Dette en snever unntaksbestemmelse som det kan være vanskelig for klubb å bevise. Av kommentarutgaven til RSTP og dens art 6.3 heter det at dette unntaket er begrenset til å gjelde ekstraordinære situasjoner, hvor det eksemplifiseres med at en klubb rykker ned til en lavere divisjon hvor de er forhindret fra å registrere en spiller som profesjonell og derav tilby spiller en profesjonell kontrakt. Et slikt scenario vil ikke være til hinder for at kravet på kompensasjon er i behold.


Praksis fra CAS*[3] gir uttrykk for at art. 6.3 ikke skal forstås dit hen at den pålegger klubb å tilby alle sine unge amatørspillere profesjonell kontrakt for at retten til trenings- og utdanningskompensasjon skal være i behold. En slik forståelse vil vært for kostbart for klubbene, samtidig som det ville vært i strid med intensjonen og formålet bak FIFA reglementet knyttet til trenings- og utdanningskompensasjon. Som påpekt over i Bakgrunn for trenings- og utdanningskompensasjon er formålet med ordningen å bevilge klubbene nødvendig økonomisk og sportslige incentiv til å investere i trening og utdanning av yngre spillere.


Nevnte kommer bl.a. til uttrykk i CAS 2018/A/5733 KRC Genk v. Manchester United FC og dens premiss 68 og i CAS 2006/A/1152 ADO Den Haag v. Newcastle United FC. Tilsvarende forståelse er lagt til grunn i en rekke CAS avgjørelser og antas å være gjeldende rett.


Selv om det basert på ovennevnte CAS avgjørelser ikke påhviler klubb en absolutt plikt til å tilby spiller profesjonell kontrakt for å være berettiget trenings- og utdanningskompensasjon, uttrykker CAS samtidig at hvor det ikke tilbys spiller profesjonell kontrakt, må klubb utvise en genuin interesse i spillerens videre tjenester.


CAS uttrykker blant annet at formålet bak vilkårene i art 6.3 er også å sikre at spillere, hvor deres nåværende klubb ikke kan utvise tilstrekkelig interesse i deres videre tjenester, heller ikke skal være forhindret i å akseptere et kontraktsforslag fra annen klubb som følge av at de bærer med seg en prislapp for trenings- og utdanningskompensasjon. Dette innebærer at i de tilfeller hvor nåværende klubb ikke kan bevise en genuin interesse i spilleren, frafaller retten på trenings- og utdanningskompensasjon og spilleren står dermed helt fritt til å signere en profesjonell kontrakt med annen klubb.


CAS uttrykker i denne sammenheng at vilkåret for rett til trenings- og utdanningskompensasjon etter art 6.3 er betinget av at nåværende klubb oppriktig ønsker å beholde spilleren *[4]. En slik interesse kommer enklest til uttrykk gjennom et kontraktstilbud, alternativt må det skje på annen måte.


I vurdering av hvorvidt nåværende klubb kan bevise en genuin interesse i spilleren på annen måte enn å tilby spilleren profesjonell kontrakt, vil følgende momenter kunne være av sentral betydning (ikke uttømmende);


- Om spilleren har fått tilbud om amatørkontrakt, forutsatt at det ikke oppstilles krav til profesjonell kontrakt (forutsetning for å spille i Norges to øverste divisjoner).

- Om et slik tilbud er fremlagt minst to måneder før kontraktens utløp.

- Om det er lagt noen videre plan for spillers utvikling, herunder avklart hva som skal til for spilleren for at han kan tilbys en profesjonell kontrakt.

- Spillerens alder.

- Klubbens nivå, herunder plassering i ligasystemet, som vil kunne definere i hvilken grad klubb er å anse som en full- eller semiprofesjonell klubb.

- I hvilket omfang klubb har spillere på hhv amatør- og profesjonell kontrakt.


Det vil måtte foretas en skjønnsmessig vurdering i det konkrete tilfelle av om hvorvidt klubb har evnet å utvise en tilstrekkelig genuin interesse i spilleren.


Avslutningsvis må nevnes det som fremkommer i FIFA RSTP vedlegg 4, art. 6.3, siste setning, hvor det uttrykkes;


“This provision is without prejudice to the right to training compensation of the player’s previous club(s)».


Det faktum at nåværende klubb ikke tilbyr ny kontrakt, eller på annen måte kan legitimere at de har rett på kompensasjon, vil ikke få betydning for spillerens tidligere klubbers rett på slik kompensasjon.


Konklusjon


Man kan etter dette konkludere med at det ikke påhviler klubb en absolutt plikt til å tilby spiller en profesjonell kontrakt, for at retten til trenings- og utdanningskompensasjon skal være i behold. Det kan imidlertid være vanskelig for klubb å bevise at de har en genuin interesse i spilleren, i mangel på slikt kontraktstilbud. Dersom klubb kun har spillere på amatørkontrakt, taler dette for at det ikke anses påkrevd å tilby spilleren profesjonell kontrakt. Klubb må for alle tilfelle kunne dokumentere og bevise at de hadde et ønske om å beholde spilleren, noe som kan være en krevende øvelse.



Fotnoter:

[1] FIFA RSTP vedlegg 4, art 2.2 og 6.3. [2] En tilsvarende bestemmelse er ikke i NFFs overgangsreglement og vil såldes ikke kunne gjøres gjeldende ved overgang innad i Norge. [3] Court of Arbitration for Sport, Idrettens høyeste domsinstans. [4] CAS 2018/A/5733 premiss 70 inntas her da denne gir en utførlig og god beskrivelse av forståelsen omkring art 6.3; «The purpose of the two alternative requirements set under Article 6 para. 3 of Annexe 4 RSTP “is to ensure that no player, whether amateur or professional, in whom the club has no interest is impeded to accept the offer of another club because he carries some sort of “compensation price tag” (…). Indeed, in case a club is not interested any more in the services of one of its (…) players and decides to write off the investment made for its training, the player should be free to move to another club with no strings attached. In other terms, the application of an automatic compensation price tag to all amateur players should be deemed unreasonable” (CAS 2006/A/1152, para. 22 et seq.). The panel in the CAS 2016/A/4721 (para. 59) further held that “both alternatives serve a common purpose, i.e. to make the payment of training compensation subject to the condition that the club wanted to retain the services of the player. Only if the club sincerely and honestly pursued this goal shall the free movement of the player be impeded by an automatic price tag calculated as a lump sum. (…). It is in light of this common purpose that both alternatives must be interpreted and that CAS established its jurisprudence in relation to the second alternative, whereby the club must demonstrate (absent any offer) that it had a “genuine and bona fide interest in retaining the services of the player” in order to be entitled to a training compensation (see, inter alia, CAS 2012/A/2890 at para. 69 and CAS 2006/A/1152 at para. 23)”. According to the CAS constant jurisprudence, the training club must prove that it desires to keep the player on the club’s roster or in its youth academy, with a view to keeping alive the option of granting him a professional contract at a later stage (CAS 2006/A/1152 para. 23).. It must take a proactive attitude vis-à-vis the player so as to clearly show that it still counts on him for the future season(s) (CAS 2014/A/3497, para. 63)».